Jeg ble tidlig interessert i fotografering. Jeg tror det første fotoapparatet mitt var en Brownie. Og jeg prøvde også de gode gamle bokskameraene. De var slett ikke så verst tatt i betrakting av at de ikke hadde objektiv, bare et hull i kassa. Problemet var at de trengte mye lys.
Etterhvert fikk jeg meg et Kodak Instamatic 133 og senere også et Pocket Instamatic 300. Det var greit å ha i brystlomma, men uskarpt ved forstørrelser. Det ble ikke fart på fotograferingen før jeg som 17-åring kjøpte meg mitt første speilreflekskamera, et Mamiya/Sekor 1000 DTL og selv om jeg ikke hadde annet enn normalobjektivet, åpnet en ny verden seg. Sammen med venner ble Tromsøya utforsket på kryss og tvers. Mørkeromsarbeid ble også innlemmet i aktivitetene. Da jeg begynte på Finnfjordbotn Videregående Skole fortsatte interessen å blomstre. Nye venner der hadde også foto som hobby og mørkerommet ble flittig benyttet.
Noen år senere førte et uhell med Mamiyaen til at den ble pensjonert for godt, appelsinsaft er ikke bra for fine instrumenter.
Så var jeg mer eller mindre avskåret fra fotografering i et par år, men da jeg flyttet til Svalbard var jeg igang igjen. Det går bare ikke an å leve der oppe uten kamera. Så det ble en Canon AE-1, fulgt av en A-1. Den var jeg kjempefornøyd med i lengre tid, fullpakket med elektronikk som den var, etter den tids målestokk. Samtidig ga den meg frihet til full kontroll. Det som gjorde at jeg kvittet meg med det, var en måneformørkelse. Jeg hadde forberedt meg på den formørkelsen med det utstyret som jeg tenkte var nødvendig og kjørt opp på Longyearbreen for å få fine omgivelser. Så kom det store øyeblikket... og batteriet sviktet. Jeg dro hjem, lempet kameraet på bordet og dagen etterpå ringte jeg til Cannor AS og bestilte meg et brukt F-1 hus.
Det var en stor opplevelse å pakke det ut. Skikkelig verktøy. Uavhengig av batterier og bygd i messing så vidt jeg kunne se. Det var nemlig slitt her og der etter flere års tjeneste som pressekamera. Det var tungt, men det fikk stå sin prøve. Det kameraet trengte jeg ikke å pakke ned når jeg kjørte snøscooter i 30 kuldegrader. Det ble lagret kaldt slik at det var klart til enhver tid når jeg skulle ut og vi fungerte bra sammen i flere år.
Så kom det etterhvert en tanke i meg om at jeg kanskje kunne begynne å tjene litt penger på fotograferingen. Jeg hadde nemlig solgt noen bilder rundt omkring og tjent litt på det. Da så Store Norske begynte å forberede pensjonering av flere av sine ansatte lot jeg meg forføre av drømmen om et mellomformatkamera. Jeg hadde jo sett hva de store fotografene kunne gjøre med Hasselblad etc. og før jeg visste ordet av det hadde jeg kjøpt meg et Zenza Bronica SQ 6x6 med 150 mm Zenzanon-objektiv. Med det fikk jeg tenke meg om to ganger før jeg trykket av og fikk tatt mange fine bilder. Men... det var et men, dybdeskarpheten var dårlig, arbeidshastigheten treg og moroa ble dyrere enn ventet. Jeg fikk fotografert flere av de avtroppende gruvearbeiderne før de sluttet, men bildene ligger her, jeg kom meg ikke videre med prosjektet og etterhvert solgte jeg kameraet. Jeg tapte ikke penger på det kjøpet, men var en smule desillusjonert med hensyn til store negativformater. Det finnes så mange meget gode og skarpttegnende småbildefilmer.
Nå har jeg til disposisjon et Canon EOS 1000 med 35-105mm, et Leica MiniZoom og et Nikon FM-2. På Jan Mayen var det EOS-en som var med meg, men det tar mye plass selv om det er ganske lett. Det som jeg utvilsomt bruker mest nå er Leicaen. Det er et godt, lett lommekamera med et skarpttegnende Zeiss-objektiv. Det er med meg overalt. Skulle gjerne hatt et M-6, men i mangel på et slikt er jeg strålende fornøyd. Jeg har forresten innsett at personen bak kameraet er viktigst.
Mørkeromsarbeid har jeg ikke drevet med etter at jeg forlot Jan Mayen i 1992. Det blir dessverre mindre og mindre svart-hvitt fotografering. Det blir neppe noe mer denne gangen. Jeg er leder for fotogruppa her oppe, men det virker som om det er lite interesse for slike aktiviteter. Stadig flere skaffer seg istedet digitalt kamera og bruker PC'en til å redigere bildene.
I en tid har jeg ikke fotografert så mye. Det har helst blitt brukt som et hjelpemiddel til min andre hobby, maling og tegning. Det er greit å ha mulighet til å dokumentere det jeg ser, enten etter at jeg har laget en skisse eller når jeg ikke har tid eller hjelpemidler med meg. Mange sier at det er juks å male etter fotografier, men jeg er overbevist om at de fleste anerkjente kunstnere i tidligere tider ville ha kastet seg over fotoapparatet dersom de hadde hatt muligheten til det. Mange av de senere kunstnerne f. eks. Christian Krohg brukte da også Camera Lucida da det ble tilgjengelig og det kan jo såvidt jeg kjenner til sammenlignes med å prosjisere et lysbilde på lerretet og male etter det.
Etter at jeg kom tilbake til JM var kameraet i sving døgnet rundt og jeg sendte 6 filmer avgårde med Kystvaktflyet da sjansen bød seg for å få de fremkalt og returnert med juni-båten. Jeg så jo fort at jeg ble ganske så handikappet av å ikke ha digitalt kamera så ganske snart gikk jeg til anskaffelse av en Sony DSC-S85. For en frihet som lå i å kunne se bildene like etter at jeg hadde tatt dem! For å gjøre en lang historie kort, det ble tatt ca 3000 bilder i løpet av det halve året. Fremdeles i 2004 har jeg mange bilder jeg ikke har fått organisert, men det kommer og flere bilder kommer til å havne på nettet.