Hva har skjedd?

I går var tiden inne for en tur til Beerenberg. Det hadde vært snakk om det i lengre tid, men nå virket det som om det var kommet litt mer kjøtt på beina så vi tok ut det nødvendige utstyret og gjorde oss klare. Det var snakk om stegjern, isøks og klatresele. I tillegg måtte hver enkelt ta ansvar for eget utstyr og  pakke det man trengte for turen.

Skal ikke underslå at jeg hadde mine tvil om hvorvidt turen kunne gjennomføres og om hvorvidt det ville være verdt slitet. Tross alt hadde jeg jo vært oppe på toppen av vulkanen før og  selv om jeg ikke hadde den turen i friskt minne husket jeg nå såpass som at det hadde vært et slit. Været var ikke helt sikket og på en tur fra Ulla inn til stasjonen hadde jeg studert strekningen fra Nunataken og opp i kikket og det så alt annet enn lovende ut, med plenty sprekker på kryss og tvers.

Uansett, det ble til at vi hadde samling i salongen der de aktuelle kandidatene var tilstede. Det var Høvding Per Erik Hanevold, Knut Magnus Rørvik, Mette Furre, Trond Kristiansen, Gunnar Ramsland, Morten Onsvåg og så var det jeg, da. Her diskuterte vi opplegget for turen og det var enighet om hovedprinsippet blant annet at vi skulle gå samlet og at det var sistemann som bestemte farten.

Gjennom Oddgeirs teleskop som sto plassert i biblioteket for anledningen hadde vi mulighet til å se nærmere på sprekkene i breen og legge opp en slagplan, Per Erik brukte endel tid på å studere strekningen.

Om kvelden var det pakking av matpakker og oppfylling av vannflasker før de fleste gikk til ro for å få seg en liten hvil før det hele startet, det var lagt opp til at vi skulle starte fra stasjonen omkring midnatt for å dra nytte av minusgradene på breen.

Så klokken 2400 etter at vi var blitt behørig fotografert for Internettsidene våre, la vi av gårde i en av bilene våre med retning Ekrolldalen hvor vi skulle starte oppstigningen fra.

Turen dit gikk uten annen dramatikk enn at vi overrasket en Storjo midt i nattmaten, den hadde nettopp slått ned en havhest og var i ferd med å ta livet av den da vi kom forbi. Den slapp offeret da vi kom, men det så ut til at havhesten var så pass skadet at den ikke var i stand til å komme seg på vingene igjen, det var med andre ord bare en liten galgenfrist vi ga den.

Vel på plass innerst i Ekrolldalen gjorde vi holdt på bilen og lastet ut. Det er nemlig ikke lov til å starte høyere oppe enn 45 moh. Dersom man skal få godkjent en bestigning. Klokken var 0125 da vi startet og dermed var vi i gang. Nå gikk det greit oppover, været var upåklagelig og vi koste oss der vi gikk, selv om svetten kom anstigende etterhvert slik at man ble god og våt på ryggen. 

Et stykke opp i bakkene kom vi til en liten bekk hvor vi kunne fylle vannflaskene opp med skikkelig drikkevann og flere av oss benyttet her sjansen til det. Trond klarte her å slite en av bæreremmene på ryggsekken sin av i festet og dermed måtte Høvdingen til med nødreparasjon. Det fungerte bra for resten av turen. Knut Magnus skulle krysse bekken og dermed tråkket han gjennom til midt på leggen. Heldigvis hadde han gode sko og klær slik at han ikke ble våt på føttene, det ville jo vært en dårlig start på turen om han hadde fylt skoene sine med isvann.

Oppakningen  var svært forskjellige, fra de som reiste light med små sekker der de akkurat hadde plass til sitt eget utstyr til oss som hadde fullsize sekker mer eller mindre fulle. Høvdingens sekk var en av de tyngste og det var ingen liten bør han hadde med seg. Blant annet det som trengtes i tilfelle en nødsituasjon skulle oppstå. Det beste hadde nok vært om alle stilte med fullsize sekker slik at vekten kunne fordeles blant alle etter evne. Dermed kunne de som var i best form båret mest og så kunne man ha lastet om dersom det ble nødvendig. Nå var det slik at det ikke var mulighet til å flytte vekt mellom oss. Dvs. Midt på breen overtok jeg en kveil med tau ettersom jeg hadde plass i sekken min.

Etter en tid var vi kommet opp til brefoten hvor vi tok en pause for å forberede oss på den lange vandringen over breen. Den ble laaaaang. Vi gikk og gikk  uten at vi syntes vi kom nevneverdig framover. Føret var for så vidt ikke så verst, men vi trådte igjennom skaren stadig vekk og det tok på. Nunataken så vi i det fjerne og som vanlig så den mye nærmere ut enn den egentlig var så det var lett i tro at vi var kommet lengre enn det vi egentlig var. Det ble snart nødvendig å ha en foran for å tråkke løype, vi gikk i skyggen av Beerenberg og når vi snudde oss kunne vi nyte utsikten mot Sør-Jan som lå i solen.  Det var svært lite skyer, bare en og  annen dott som lå plassert rundt omkring. Opp mot Toppen så det riktig flott ut og toppen så gigantisk ut, som vanlig så Nunataken ut til å ligge like fram i bakken, men timene gikk før vi langt om lenge kunne vakle inn i le av den. Da var vi også dyktig slitne, men så fram til en times pause, mat og drikke og klesskift. Selvfølgelig i motsatt rekkefølge.

Det ble en kjølig fornøyelse å skifte av seg de svette klærne, men ikke fullt en fornøyelse og da sola sendte sine stråler over sørsiden av toppen var livet slett ikke verst. Høvdingen tryllet fram sin bensinprimus og varmet vann til solbærtoddy og te og det ble svært så godt mottatt av samtlige og da pausen var over satte vi igjen mesteparten av utstyret og iførte oss klatreseler og tau. Noen få  tok med seg sekkene sine, men de fleste fortsatte uten. Nå kom vi til den virkelige stigningen, den neste strekningen skulle bringe oss 600 meter høyere og stigningen var kraftig. Stegjernene kom på etter at vi hadde passert de første sprekkene. Fantastiske sprekker med flotte farger og der vi ikke kunne se bunnen. Vi passerte snøbroer og klatret oss forbi flere småvriene steder, men det oppsto ingen andre problemer enn manglende erfaring i å  gå i tau.

Jeg hadde vært uheldig med mitt valg at stegjern og hadde på en eller annen måte fått med meg feil par slik at de ikke passet skikkelig på støvlene mine. Jeg tror slike stegjern må være konstruert av fandens oldemor og produsert av ham selv. Jeg var ikke den eneste som plagdes med at de løsnet, det var et gjennomgangstema for flere av oss. Uansett, etterhvert nærmet vi oss toppen. Det tok sin tid, men til slutt hadde vi forsert det siste henget og kunne titte over kanten og ned i krateret. Det er virkelig et mektig syn,  men jeg tror jeg husker det nå så jeg tror ikke jeg skal gjenta suksessen.

Oppe på toppen var det tid for å dele en flaske champagne og litt cognac før bildene av ekspedisjonsdeltakerne skulle tas. Høvding Per Erik hadde med seg en isskrue som en tidligere besøkene ekspedisjon hadde forsøkt å få brakt opp uten å lykkes. Den ble nå skrudd inn i isen. Etter litt fotografering og en liten hvil bar det nedover igjen og smått om senn var vi tilbake ved Nunataken. Her hadde vi planlagt en lengre pause og slik ble det. Per Erik fyrte opp primusen igjen og laget mat til seg selv, vi andre hadde med tørrmat. Te ble det også etter behov og noen rakk også å få seg en blund i solisteiken. Nå var været berre lækkert.

Da vi satt nede ved Nunataken før oppstigningen og under selve oppstigningen hadde vi sittet og beundret de mest fantastiske skyformasjoner som dannet seg akkurat over toppen av krateret, det så nærmest ut som fortynnet maling. Dette skuespillet fortsatte og de av oss som holdt oss våken kunne fortsatt nyte det sammen med utsikten mot Sør-Jan.

Alt godt har en ende og med den økende effekten av solen var det snart tid for å starte vandringen nedover før snøen ble for bløt. Vi pakket derfor sammen og begynte å bevege oss i retning Ekrolldalen. Nå gikk det ganske så greit og farten kom opp helt til plutselig morten trådte gjennom en sprekk. Han var rask opp igjen, så rask at vi egentlig ikke så mye hva som skjedde. Han hakket litt rundt hullet med isøksen og det åpenbarte en sikkert 7-8 meter dyp sprekk som åpnet seg mot bunnen. Detter fant vi fort ut var så skummelt av Per-Erik kommanderte organisering i tau for den videre turen nedover. Etter at dette var ordnet gikk vi videre og dermed falt Gunnar gjennom. Denne gangen ikke med mer enn en fot så det ble ikke så dramatisk. Vi gikk videre uten problemer helt til Trond gikk gjennom til livet noen minutter senere. Jeg nappet ham opp etter tauet så han kom opp ”som korken av en champagneflaske”.

Herfra gikk det greit bortsett fra at tåken kom sigende tykk og vi ble nødt til å finne fram GPS’en. Med hjelp av den og av sola som sendte et matt lys gjennom tåken, kom vi oss uten problemer fram til foten av breen. Her tok vi en liten pause før vi gikk videre i retning bilen, den stekningen gikk uten dramatikk av noe slag. Vi var godt slitne alle sammen da vi omsider kunne sette oss inn i bilen og med Knut Magnus bak rattet fikk vi andre slappet av. De fleste slumret nok litt på veien så turen inn til stasjonen gikk greit.

Inne på stasjonen ventet Inga og Doc’a Eva med champagne til oss. Det var godt å slappe av i salongen etter å ha fått av seg de våte skoene mine og annet hemmende utstyr. Ansiktet glødet etter mange timer i solen og selv om jeg hadde brukt godt med solkrem faktor 8 hadde jeg fått fin farge i kinnene og fjeset forøvrig. Føttene hadde klart seg bemerkelsesverdig godt, ikke en vannblemme når man ser bort fra en bloduttredelse under den ene foten der stegjernet hadde plaget meg. En tur i dusjen med påfølgende badstue gjorde sikkert også sitt til at jeg ikke ble plaget med gangsperre i de neste dagene.