12. august 2002
Ja så er helgen over og vi har vært på hyttetur igjen. Denne gangen gikk
vi til Camp Vera, eller Vera som den vanligvis kalles. For å komme til Vera må
man gå fra C-masta og opp Borgdalen. Det er ganske så bratt og slitsomt, i
alle fall når været er slik som det var på fredag. Da vi startet var det
ganske så trivelig etter at det hadde vært tung tåke og bra med vind
tidligere på dagen.
Vi var imidlertid ikke kommet langt opp gjennom dalen før det begynte på igjen. Regn og fadderullan slik at det var ganske så ufyselig. Omsider kom vi oss nå opp til Porten hvor tåka lå tykk, men takket være god merking var det ikke nødvendig å finne fram GPS'en. Her oppe er man jo nødt til å bruke GPS dersom man skal navigere for kompass er fullstendig ubrukelig takket være jernholdig lava.
Fra Porten og nedover Lavastrømmen var tåka så tykk at vi ikke hadde mer
en 15-20 meters sikt og med regn og vind i tillegg var det alt annet enn
hyggelig. Det er innmari tungt å gå i slik lava-ur, anklene får knallharde
belastninger når man halter rundt omkring for å holde balansen med tunge
ryggsekker på ryggen. Da vi omsider kom ned på sletta var det spaknet litt med
både regn og vind og det så slett ikke verst ut så vi trasket glade og
fornøyde om enn litt slitne fram til skrenten over hytta. 
Jeg må si at det var hyggelig å se Vera igjen, men da vi hadde rutsjet ned bakken og sto ved siden av hytta måtte vi nå le begge to. Noe mer skjevt og skakt har jeg ikke sett på ganske lenge. Vinduene er skjeve og skiftet ut med pleksiglass og veggene er støttet opp med tømmerstokker. Egentlig var vel hytta avskrevet etter at et ras ga det en skikkelig trøkk, men Veras venner samlet seg raskt og gjorde utbedringer nok til at den fremdeles kan brukes.
Vel, vi kom oss nå inn og fikk vrengt av oss våte klær etter å ha fått
fyr på ovnen. Vannet hadde trengt inn i ryggsekkene og overalt ellers der det
ikke hadde noe som hindret det. Heldigvis hadde vi begge gode klær, men vi var
nå litt våte likevel. Etter som varmen kom ble det ganske trivelig og ettersom
det var blitt utpå kvelden satset vi ikke på noe stort måltid. Det ble derfor
Avokado med lodderogn og sjalottlauk skyllet ned med en utmerket kjølig
hvitvin. 
Det ble natt før vi krøp til køys, men vi hadde ikke noe tidsskjema så det gikk greit.
Lørdagsmorgenen opprant uten vår tilstedeværelse, men da klokken nærmet seg ti tørnet vi ut og fyrte opp. Det hadde ikke vært kaldt om natten, men det er nå litt koselig med varme i ovnen. Så får det nå stå sin prøve at det kort tid etterpå var bortimot 30 grader innendørs. Det ble frokost og kaffe et par timer før vi begynte å gjøre oss klar til oppdagelsestur. Vi valgte å gå i retning Camp Margaret, der hadde vi ikke vært tidligere så nå var tiden inne. Været var helt flott for en tur og vi la avgårde med friskt mot.
Å gå langs pynten bortover mot Camp Margaret er en prøvelse for kropp og sinn. Der er det lava i alle former som gjør sitt ytterste for å stoppe deg, men det gikk nå bra. Etter en tid var vi framme ved bukta der hytta ligger og måtte gå langs brinken et godt stykke før vi kom fram til et sted der det gikk an å komme seg ned. Stakkars C.M., den begynner å bli rimelig sliten. Tømmerstokkene er så råtne at det skal bli vanskelig å berge den. I vernekretser er det så populært å snakke om å "dø i skjønnhet".... Jeg ville ha satt pris på at den ble berget før forfallet kom så langt. Det er godt at ikke det begrepet er innført på eldresentre rundt omkring i landet ettersom pengesekkene bunnskrapes. Det kommer til å bli magert utbytte av å gå rundt her på øya etter som den "døden" ankommer.
 |
 |
 |
Etter en pause ved Camp Margaret gikk turen videre i retning Jettegryteodden. Terrenget ble ikke noe bedre og belastningen på anklene fortsatte, men omsider kom vi da fram til det forjettede land og fikk sett noen av disse jettegrytene. Sjøen brøt langs land og det var ganske så flott. Herfra gikk vi rett opp mot fjellfoten før vi returnerte i fin stil mot Vera. Her oppe var det fint å gå, rene motorveien sammenliknet med strandlinjen så det gikk i fint driv til vi var tilbake på hytta, sultne og slitne.
Etter 
en god middag bestående av pasta og skinke med stasjonens beste
rødvin som følge kunne vi slappe av utover kvelden. Det ble en liten tur ut
på stranden for å se seg litt rundt og bevege slitne føtter, men stort sett
ble kvelden tilbrakt på benken inne. Trebenk med en underlagsmatte som madrass
medfører tresmak i hekken. Det er herved bevist.
Neste morgen, søndag, våknet vi av at vinden rev og slet i hytta og gjorde sitt verste for å få den over ende. Takket være grove drivvedstokker som støttet opp hjørnene av hytta klarte den det ikke. Det blåste så kraftig at da jeg skulle gå opp på brinken for å melde fra til stasjonen over radio om at vi hadde dårlig vær og få en værmelding, måtte jeg gi opp. Det var rett og slett ikke trygt å gå over kanten så jeg returnerte til hytta og der satt vi og lot dagen passere med knallharde fallvinder og regn/hagl i byger over oss.
Tidlig på ettermiddagen spaknet vinden litt så jeg fikk kommet meg opp på brinken og tatt kontakt med stasjonen hvor Terje kunne melde at de hadde ganske stille vær med regn, men det var meldt kuling som skulle spakne til kvelden. Da klokken nærmet seg seks om kvelden var vinden spaknet ,regnet stoppet og sola tittet fram så etter en rask rydderunde satte vi kursen for stasjonen. Nå var det god sikt og fantastiske lysforhold så jeg fikk tatt endel bilder underveis. Det var ikke maksvær, men ikke så verst selv om vi fikk noen vindbyger og tåka kom og gikk i høyden.
 |
 |
 |
Da vi kom til Porten letnet tåka og det var klart og fint å gå over der. Veien videre ned til C-masta gikk jo som en lek og ved nitiden var vi framme på stasjonen.