Beerenberg-expeditionen 1992

Så kom dagen da alt så ut til å lede mot TUREN! Etter en lengre periode med godt, stabilt vær. Skulle det bli noen tur, måtte det bli nå. Ofrene ble trommet sammen, stegjern tilpasset, isøkser utdelt og tauverk kontrollert. Odd Tore vår turleder, lærte oss å gå i taulag. Skeptisk? Ikke jeg …..!?

Klokken 2100 var det krigsråd i salongen og det ble avgjort at dersom været klaffet skulle vi ha avreise omkring klokken 0300. Det hersket spent og opprømt stemning i salongen og messa da folket begynte å forberede seg. Kjøkkensjefen som skulle være med selv, åpnet de indre områder av stasjonens matvarelager og hentet fram godsaker. Krambua åpnet og de brave mountaineers in spè kastet seg over hyllene med en handlekraft som frydet et gammelt forhenværende kremmerhjerte. Her ble innkjøpt både klær, solkrem, solbriller, sjokolade og haugevis av film. Ingen ting ble overlatt til tilfeldighetene. De fleste laget seg også et rikholdig utvalg av nistemat. Litervis med juice og saft ble tappet på flasker og gjort klar. Før jeg ruslet til lugaren hørte jeg sondesjefen ta kontakt med et knippe værkontorer for en prognose, med oppløftende (?) resultat. Det var altså like godt å pakke ryggsekken og legge fram klærne som skulle brukes. Marsj-støvlene sto allerede og steppet nypolerte ved døra, alt var klart, teoretisk. Hvordan sto det til med kondisen? Jeg var redd det ville vise seg etter hvert….

Klokken 0230 fant jeg meg selv sittende i senga, mens jeg lurte på hva det var for en rar lyd som duret i det fjerne. Telefonen! Odd Tore var kortfattet, avmarsj kl 0300!  Jeg snublet bort til vinduet. Tåke! Jammen, vi ville jo ha sikt, tenkte jeg….  Vel, vel, det er vel håp om at tåka letner. Tross alt har vi jo en meteorologisk stasjon her. Jeg kastet på meg klærne og innfant meg i messa, hvor 14 lett oppspilte deltakere samlet seg for en matbit.

Kl 0315 forlot vi stasjonen pr. bil og etterhvert som vi nærmet oss utgangspunktet for marsjen forsvant faktisk tåka og vi fikk se en knallblå himmel og en fryktinngytende topp, Beerenberg foran oss. Kanskje noe overdrevet, men jeg ble litt skeptisk. Den var liksom blitt større og høyere nå, Eggøya med sine skarve 217 m så plutselig liten ut. Vi kjørte til Ekrolldalen hvor vi lastet ut og iførte oss ryggsekker, tauverk og ørten fotoapparater. Avmarsjen var kl 0420 og været gjorde sitt til at jeg følte meg litt bedre. Bare jeg ikke tittet opp mot målet var det ganske OK.

Oppakningene var ganske forskjellige. Per Ivar og Terje F. Hadde med ski, det hadde forresten Vidar L. Også, men hadde valgt mini-ski. Noen hadde minimale sekker, mens andre hadde store, velfylte sekker, jeg for eksempel. Vi hadde ikke gått lenge før Ernst som hadde klaget over magesmerter, begynte å miste farten. Etter hvert fant han ut at det var best å snu mens leken var god. Han fikk med seg sambandsradio og returnerte for å bli hentet av Jan i en av MB Geländewagen'ene som forresten heter 'Edna'.

Videre oppover bar det i for så vidt greit terreng, men med bra stigning. Noen hadde hastverk og la av gårde som om de hadde den onde sjøl i hælene. Odd Tore foreslo at vi skulle prøve å holde litt sammen slik at alle fikk hvilt seg like lenge når vi tok pause, men han talte for døve ører, så feltet strakte seg ut over flere kilometer. 

Ved brefoten var utsikten allerede formidabel. Mot sørvest strakte Sør-Jan seg utover i perfekt klarvær. Det blåste litt, men sola gjorde sitt for å holde humøret vårt oppe. Det virket ikke så langt opp til Nunataken. Snøen på breen var ypperlig å gå på, rene skaren i de få minusgradene vi hadde. Jeg hadde med meg en skistav til å lette marsjen og det anbefales på det varmeste. God å støtte seg til når man begynner å bli sliten. Og det blir man.

Oppover breen gikk det fint. Jevn fart og utsikt mot Nunataken. Sola stekte og solkremen måtte fram. Deilig! Det blåste fremdeles, så headoveren kom på. Måtte jo beskytte ørene. Gikk og pratet og prøvde å holde et jevnt tempo, langt framme kunne vi se Ekspressen, de som gikk fortest. Lenger bak kom de siste, feltet strakte seg ut. Tormod ruslet av gårde i luntetempo, så det ut som. Men det gikk unna som bare fy. Det virket som om han bare var på en spasertur - han lekte med isøksa - diskuterte relativitetsteorien med Tord - eller spilte teater for videokameraene. Han var tydeligvis i sitt ess.

Terje F. hadde vært på toppen før som flere andre av deltakerne, så han sparte på kreftene og lo av oss som syntes at toppen nærmet seg. Det var mange timer igjen! Berit og Trude holdt ut. Heldigvis, man kunne da ikke gi opp før jentene. Berit skuffet på med køl og holdt god fart, Trude var litt lenger bak. Sist, med tegn til å slite på reservene, gikk Arne, stuerten. Odd Tore regulerte farten sin slik at han ikke ble gående alene.

Breen var laaaaang! Vi gikk og gikk og gikk og gikk. Vidar T. Og jeg gikk og pratet sammen oppover. Pausene kom tettere og tettere, farten ble temmelig moderat etter hvert. Den fordømte Nunataken kom jo ikke nærmere! Som prikker i det fjerne så vi tetgruppen. De måtte da snart være framme! Men nei, det så ikke ut til at de nærmet seg de heller.

Endelig var teten framme, snart var det vår tur. Det tok sin tid, men kl 0930 var vi der og fant de andre i en senkning som naturlig nok fikk navnet Base Camp. Her tok vi oss en skikkelig spisepause, hvilte oss ut, skiftet litt klær og omorganiserte bagasjen. De fleste av oss satte igjen ryggsekkene, stegjern kom på. Champagneflasken som jeg hadde hatt i sekken ble overført til Odd Tore. Han var jo ikke blitt svett engang! Arne S. som hadde slitt for å komme seg opp til Nunataken, valgte å snu. Han syntes det hadde kostet for mye og tvilte på om han ville klare å komme seg til topps, dessuten hadde han vært der før. Skulle han bli nødt til å snu lenger opp, måtte et taulag ha fulgt ham ned til "Tak'en".

Det var herlig å sitte der i solsteiken og kjenne at kroppen roet seg ned, selv om det gjorde vondt enkelte steder og leggene truet med krampe mens jeg monterte stegjernene. Likevel, da klokka var blitt 1130 måtte vi fortsette. Det var 700 m stigning igjen å forsere og hellingen var ca 40 grader. Etter mye om og men fikk vi etablert to taulag, med seks personer i hvert. Så var det å komme i gang. Det gikk bra når vi bare hadde lært oss å gå i jevnt tempo med passe slakk i tauet. Oppover gikk det. I sikk og i sakk for å spare knær og krefter. Odd Tore som ledet an, dirigerte også farten, nå nyttet det ikke å stresse på. Vi passerte en rekke sprekker, men ingen av dem utgjorde noen fare ettersom vi så dem på langt hold. BRATT! Det var hardt og godt feste når vi brukte stegjern, men nødvendig å forankre seg hvis man ville sitte ned under en stopp. Halvveis oppe tok vi en litt lengre pause i en halvveis igjenføket sprekk. Denne fikk det for situasjonen meget passende navnet "Pissoiret". Tormod ble så oppspilt av de fine fargene i enden av sprekken hvor vi så blåisen skinne, at han straks ville kople seg fra tauet og ta en nærmere titt, men Odd Tore la ned et øyeblikkelig veto. Oppstigningen fortsatte og etter hvert hadde vi radiokontakt med stasjonen og med Edel som påsto at hun kunne se oss fra bilen på vei til Ulla for å skifte seismobatterier. Det var ikke mye trøst å få fra henne da vi spurte om hvor langt det var igjen til toppen. "Et par timer", svarte hun! En halvtime senere var vi oppe. Det historiske tidspunktet var altså kl 1313.

Det var en STOR følelse å titte over kanten. Fra den fjerneste siden av krateret steg røyk og damp opp, vulkanen sov ikke i sin aller dypeste søvn, den slumret. Vinden var stilnet og den utsikten!!! Vi så ikke Grønland. Det hadde versert teorier om at det skulle gå an, jordkrumningen til tross. 

Med på turen hadde vi, i beste tradisjon brakt norske flagg. Disse ble selvfølgelig plantet for å markere den fortsatte norske suverenitet på Jan Mayen og vår suverenitet som tindebestigere. Etter en omfattende fotosession, litt barske kommentarer og brede smil trakk vi over til et høveligere hvileområde. Her ble "Champignonen" tatt fram og åpnet av Odd Tore, vår fremdeles like uthvilte patentfører. Det går aldeles utmerket å drikke champis av pappkrus, det lille som ble igjen etter at mesteparten hadde sprutet ut i snøen. Det er tynn luft i de store høyder.

Etter en times hvile startet så nedturen. Det var bare fryd og glede, man kunne virkelig koste på nedover bakke. Det ble tatt en og annen avstikker for å filme bresprekker og kl 1600 var vi tilbake i Base Camp. Deilig å sette seg ned i solsteiken og ta på tørre klær, skifte sokker, få seg noe godt å drikke og la en plaget kropp få hvile. De som hadde tatt med seg ski var litt utålmodige og ville gjerne av gårde. Snøen var blitt mykere nå så vi fotgjengere kunne heller ikke ta oss for lang pause. Per Ivar hadde lagt igjen skiene sine like under nunataken, trodde han, så han skulle de igjen og dra av gårde han også. Han lette og lette. Gikk i sikksakk og forsto fint lite. Nedover breen gikk det sakte helt til de ble funnet omtrent midt på breen. Han ahdde med andre ord også blitt lurt av avstandene.

Hovedgjengen startet fra Base Camp kl 1720, selv hadde jeg startet litt før. Det var faktisk varmt i lufta og feltjakka var i sekken. Jeg småjogget nedover og etter hvert måtte skjorta av også så jeg surfet videre i T-skjorte. Fantastisk rett og slett. Riktignok var snøen blitt ganske råtten slik at vi gikk nedi til ankels, men likevel!

Kl 2000 var samtlige på plass i Ekerolldalen og litt senere ble vi hentet av kavaleriet og fraktet tilbake til stasjonen hvor vi ankom kvart på Bar-kveld.

"Og alle var vi enige om at vi hadde hatt en fin tur!" - sitatet tilegnes min norsklærer.

 
  Epilog: Jeg fikk ikke særlig vondt i beina

Copyright: Vidar Teigen