Det er kanskje litt merkelig at det går an å la seg fascinere av en øy som Jan Mayen. Ensom og forlatt der den ligger ute i havet. Det vil si, helt forlatt er den ikke. Knappe tjue mennesker tilbringer et halvt år der av gangen.
Jeg vet ikke hva det er som skjer med folk som kommer til Jan Mayen og jeg skal ikke prøve å forklare det heller, men for meg var det som å bli født på ny. Jeg har en fortid som gruvemekaniker på Svalbard og jeg har stort sett lengtet tilbake dit hver dag fra jeg reiste derfra i 1985 til jeg landet på Jan Mayens Field i 1992. Da så eg atter slike fjell og dalar.
Det er Hercules'en som frakter deg til Jan Mayen når du skal dit for å jobbe. Har du flaks kommer du fram ved første forsøk. Det er ikke det at ikke flyverne finner fram, problemet er at de skal helst se flystripa og der kan det krangle litt. Været er det som bestemmer. Her ser du optimale forhold under landingen, det er ikke alltid slik. noen ganger hører vi bare flyet passere over oss gang på gang mens alle venter på et hull i tåketeppet. Alle er på tå hev og venter på pakker, post eller besøkende. Når da endelig flyet har landet er det full fart i to-tre timer til flyet må reise igjen.Her er i alle fall flyet landet og alle hjerter gleder seg.
Jeg har det faste inntrykk at mange tror at Jan Mayen ligger på Svalbard og at her drives gruvedrift. Noen vet at det er en værstasjon der, men ut over det er det ganske stor kunnskapsmangel.
Faktisk har det også skjedd at folk som skulle til Jan Mayen eller som allerede var der og som trengte et sjekkhefte, har fått beskjed om at det kunne hentes i Longyearbyen. Saken er jo den at det er kortere til Island enn til Svalbard.
Til denne øya var det altså at jeg ankom i slutten av mars i -92. Nå har jeg jo seks år på Svalbard bak meg så jeg hadde jo en viss peiling på hva jeg gikk til. År har gått siden jeg forlot Svalbard og lengten tilbake har plaget meg støtt og stadig, jeg brukte å si at det går ikke en dag uten at jeg lengter tilbake til "landet med de kalde kyster" som jo Svalbard betyr. Nå skulle jeg endelig få oppleve det arktiske miljøet igjen, denne gangen på ei øy som har fått tilnavnet "Djeveløya i Ishavet". Årene på Svalbard hadde gått så fort og plutselig var jeg ferdig der. Jeg hadde ikke fått gått noen turer å snakke om i den storslåtte naturen der og det angrer jeg på nå. Snøscooteren, et mye utskjelt transportmiddel, hadde stått for transporten. Vi hadde fantastiske turer rundt omkring ved hjelp av de og jeg vil ikke godta all den ensidige kritikken av de. Men den hadde gitt oss en annen dimensjon på distanser og det førte til at det ikke ble så lett å ta føttene fatt. Dette hadde jeg bestemt meg for å rette på nå. Øya skulle utforskes så langt det var mulig.
Det er masse flott natur å titte på når anledningen byr seg til å bevege seg rundt omkring på øya og selv den mest trofaste sofasliter kommer seg gjerne ut på tur. Det er innført et kjentmannsmerke og mange prøver å få besøkt de stedene som inngår i merkekravene. Jeg må jo nesten vise deg en annen av hovedattraksjonene på øya, nemlig Schiertzegga på Sør-Jan. Den minner meg litt om en sovende dinosaurus der den rager opp, sørvest for stasjonen. Opp under Schiertzegga er det ganske frodig og en tidligere ansatt prøvde faktisk å plante diverse gran- og furutrær her uten å lykkes. Det spørs vel om ikke det var vel optimistisk tenkt. Det skal ha vært gjort lignende forsøk ved Søyla i nordenden av Sør-Lagunen.
Hercules'en fra Bodø til Jan Mayen bruker 2 timer på turen. Vanligvis! Noen ganger kan det ende med at den må returnere til fastlandet etter å ha ligget på venting over øya i en time i håp om bedre sikt. Noen ganger kan dette gjenta seg i flere dager og da blir man etter hvert ganske lei av Herc'en. Heldigvis var værgudene med oss og vi kom oss ned, enkelt og greitt.
På flyplassen ble vi møtt av stasjonssjefen selv, Høvdingen som han kalles. Doc'a, sykepleieren var også der og deler av den øvrige besetningen. Det er slik at man ansettes for 6 måneder om gangen med mulighet for forlengelse med ytterligere 6 måneder. Ingen får være her mer enn 1 år før de må ned. Nå var det kontingentskifte og en del skulle "ned på slutt", noen måtte være igjen under overlappingen mens noen skulle stå en sesong til. De som skal ned etter overlappingen kalles "nedreisepasienter" og de blir etter hvert ganske skvetne når de ser en tåkedott hvis det samtidig nærmer seg flyanløp for deres fly.
Olonkinbyen heter stasjonen hvor vi holder hus. "Byen" har fått sitt navn etter en stasjonssjef som var her i flere år. Det vil være løgn å si at den er vakker. Det er en del aluminiumskledde bygninger som henger sammen i noe som vel kan ligne på en H-form. Dertil kommer diverse andre bygninger som for eksempel en garasje, snekkerverksted og antennestasjon for LORAN C. Stasjonen produserer elektrisitet og vann til alle forbrukerne på øya og her er god standard på både forlegningsrom (lugarer) og felles oppholdsom her. Bilverkstedet hvor jeg har min arbeidsplass, er forholdsvis nytt og meget velutstyrt. Det var i det hele tatt en positiv overraskelse å komme hit og installere seg på rommet sitt.
Så var det bare å sette i gang. Ikke før hadde kofferten andet på senga før jeg fikk beskjed om å få på meg kjeledressen og hjelpe til med lossingen og lastingen av flyet. Etterpå var det flylunch. Det er en av de gangene kjøkkenet viser hva de virkelig er gode for. Kjøkkenet her har meget høy klasse og det holder hardt til tider å regulere inntaket slik at man ikke eser ut av klærne. Kanskje det er grunnen til at Herc'en har dobbel besetning når de skal fly til Jan Mayen?
Etter at flyet har forlatt roer ting seg ned. Det vil si ro og ro. Nedreisepasientene som skulle være i overlappingsuka gikk stort sett og tittet i været, rimelig rastløse. Badegjestene, dvs. de som var oppe på besøk eller på kortere arbeidsoppdrag, utgjorde også en hel liten gruppe. Til sammen var vi ca 50 personer og da er det ganske fullt på stasjonen. Det var derfor ikke med særlig tungt hjerte vi tok farvel med dem da flyet endelig kom, to dager forsinket på grunn av tåke. Endelig kunne roen senke seg over stasjonen og det normale arbeidet kunne starte opp.
Siden da har det vært mange turer omkring i terrenget. Noen ganger med Snow-Track eller Bandvogn, andre ganger til fots. Vi har beltegående kjøretøyer til bruk om vinteren. De er ganske praktiske og rommer litt. Snow-Tracken tar ca. 7 personer og Bandvognen ca. 18-20 stkr. De kommer seg stort sett fram overalt, men lavalandskapet sliter på utstyret så det er satt begrensninger på bruken av disse. Vi bruker dem til å kjøre batterier til seismo-punktene, transport av ved, vann og proviant til hyttene og til dels også til personelltransport.
De hyttene jeg skriver om her, er plassert rundt omkring i terrenget vesentlig på Nord-Jan, men vi har også en på Sør-Jan. En av hyttene, Frydenlund er et beboelseshus fra den gamle meteorologiske stasjonen her oppe, Gammel-Metten. Vi har også en hytte som heter Puppebu i Hvalrossbukta. Jeg skal forbigå i stillhet hvorfor den heter det. En annen heter Vera og skal visstnok være oppkalt etter kona til en tidligere met. assistent, Ove Grasbakken. Han var en av initiativtakerne for å få hytten satt opp der den står. Opprinnelig sto den plassert i Månelandskapet ved Eggøya. Den siste heter Ulla og den ligger på Ullereng-stranden derav navnet. Disse hyttene blir benyttet sommer som vinter.
At Jan Mayen er vulkansk er vel neppe noen overraskelse for folk flest. Her kan dere se en bue som er dannet av flytende lava. Ganske dekorativt ikke sant? På slike steder som har hatt vulkansk aktivitet finnes det gjerne spesielle geologiske forhold som har skapt edelstener av forskjellige kvaliteter. Det har vært spekulert blant folk om det kan være diamanter på J.M., men jeg er meget skeptisk. Ingen ting tyder på at slikt finnes der. Derimot finnes det olivin og jeg er ganske sikker på at det også finnes epidot. Dette forholdet har ført til at folk som vanligvis ikke er særlig steingærne, plutselig oppfører seg ganske aparte. Du finner dem i denne posisjonen. Dette bildet av meg er tatt i Alfred Øien-dalen Her hadde vi hørt at det kunne finnes store fine eksemplarer av olivin. Vi lette og lette uten å finne noen fine eksemplarer, men vi hadde en kjempefin tur og letelysten forsvant ikke. Vi måtte jo bare se oss om etter andre muligheter. Ute ved Ulla-hytta er det en dal som heter Red Canyon. Der er det gode muligheter og der fant vi da også noen eksemplarer, men de er ganske porøse. De blir gjerne det på grunn av stor varme og stort trykk. Olivinen følger med lavastømmen oppover mot overflaten og finnes i basalten som små olivengrønne glasslignende biter.
Lavastrømmene er veldig lett å se når man går i terrenger. Se for eksempel på dette bildet fra Trolldalen, hvordan lavaen har flytt nedover mot sjøen. I bakgrunnen ser du Eggøya. Legg forresten merke til moselaget i forgrunnen. Det kan bli veldig tykt og er ganske forræderisk så når man er ute og går i den må man være svært forsiktig så man ikke trår feil og skader føttene. Gode sko med høye kraftige skaft og stive såler er det beste man kan bruke. Ikke forsøk å gå tur i joggesko. Det kan straffe seg.
Går man på turer vil man kunne besøke en rekke flotte steder og selv om jeg ikke har besøkt alt, tok jeg en rekke bilder som jeg gjerne vil dele med deg. Ta en titt på bildesiden min så vil du se noe av det som jeg har foreviget.
Når jeg sitter og ser gjennom mine bilder fra Jan Mayen blir jeg imponert over den skjønnheten som finnes i det nakne landskapet og det gnager meg i hjertet at jeg kanskje aldri mer skal få komme dit igjen. Men det er vel en del av stedets dragning, at muligheten for å oppleve det er så flyktig....