Det er vel tid for å sette seg ned og se litt tilbake på hva jeg har gjort. Eller kanskje ikke... gjort er gjort og det er kanskje på høy tid å sette ny kurs. Det sies at det er bortimot umulig å komme til rett mål dersom man ikke vet hvor man skal.
Jeg har vært mekaniker i et par gruver på Svalbard, vaktmester på en skole i Tromsø, bilberger for Viking Bilberging og bilmekaniker i Halden for noen år. Jeg har vært bilmekaniker på Jan Mayen og på Evenes Flystasjon... og jeg har vært med på å drive en restaurant i Oslo, Petit Bistro. Og selger har jeg vært flere ganger underveis.
Selger har jeg vært flere ganger. Jeg har solgt bøker, flybilder, bildekor og forsikringer, datamateriell og abonnementer. Salg er som sportsfiske, du kaster ut agnet og hvis du er dyktig og har litt flaks på toppen av det hele, har du snart fisken i håven. Det er snakk om stå på- holdning og tålmodighet. Problemet kan være dersom man skal gå på akkord med sine egne moralbegreper, da melder jeg meg ut. Varene skal holde god kvalitet og prisen skal stå i forhold til hva kunden får.
Etter å ha jobbet en tid hos Vidamic Ergonomics med å selge ergonomiske løsninger for dataarbeidsplasser, et spennende område med stort potensiale begynte imidlertid lysten til å jobbe litt mer fysisk å bli for sterk og det endte med at jeg tok kontakt med Norsk Scania for å få jobbe med tungbil. Det gikk veldig greit og jeg begynte der 3. juli 2000. Det var godt å komme i gang med litt skikkelig kroppsarbeide, det er nemlig ikke tvil om at det tar på skrotten å jobbe med lastebiler. Jeg begynte å kjenne muskler som jeg hadde glemt at jeg hadde. Hver dag var det nye ting som ble gjennomgått og gamle kunster dukket opp. Jeg har gledet meg over å jobbe sammen med flinke folk som gjerne delte sine kunnskaper med meg. Imidlertid har min kjære alltid hatt lyst til å flytte hjem til Bergen og nå skjedde det ting som gjorde at vi bestemte oss for at tiden var inne. Dessverre førte det til at jeg nå måtte si farvel til mine gode kollegaer etter bare drøye halve året for å friste lykken i Bergen. Håpet mitt var å få intern overføring til Bergens-avdelingen av Norsk Scania slik at jeg skulle slippe å si opp. Jeg trives nemlig svært godt i miljøet og synes at Scania er førsteklasses biler.
Dessverre viste det seg at Bergensavdelingen av Scania ikke klarte å finne plass til meg og jeg måtte ut på det åpne markedet for å finne meg en jobb. Jeg sendte inn mange søknader til plasser jeg kunne tenke meg å jobbe, men jeg tror mange arbeidsgivere ikke leser gjennom søknadene. De bare skummer CV'ene og regner med at de får med seg det vesentlige. Dette tror jeg fører til at mange skviser ut meg, jeg har jobbet på for mange steder. De regner med at jeg er en urolig sjel som ikke vil slå meg ned, faktum er jo at jeg aldri har vært redd for å miste fotfestet og ofte har tenkt at et engasjement for et år eller et vikariat er bedre enn ikke å gjøre noe. På den måten har det blitt mange forskjellige jobber.
Svakheten min har vært at jeg ikke har bekymret meg over at det har vært liten innretning mot et mål i mine jobbvalg. Men Pär Gyllenhammar hadde aldri ledet et flyselskap da han gikk over dit fra Volvo :-) Jeg er ingen verdensmester, men jeg kan litt mekking og forstår teknisk informasjon. Jeg kan mekke Pc-er og jeg har rimelig bra oversikt. Jeg har økonomisk utdannelse om ikke akkurat Yale eller Harvard. Jeg håper jeg ikke tar meg selv for alvorlig og er i bedre form enn man kanskje skulle forvente. Dessuten liker jeg å omgås folk av alle slag. Med andre ord jeg fatter ikke at ikke Headhunterne har ringt meg for lenge siden... Vel, så fikk jeg meg jobb som biltester hos NAF og syntes det var en kjekk jobb. Mye å gjøre, høyt tempo, hyggelige folk, grei arbeidstid og rimelig grei vei til jobben. Dermed var jeg fornøyd. Så skjer det...
Så skjedde jo det som vi ikke hadde forutsatt! Vi fikk tilbud om jobb på Jan
Mayen begge to. Det passet jo svært så godt for Inga som jo hadde et vikariat,
men for meg var det verre. Sjansen for å få permisjon så jeg på som minimal,
men jeg tenkte som så at den som intet vover intet vinner og dermed skred jeg
til verket. Det endte med at jeg fikk et halvt års permisjon og dermed var det
ikke noe å lure på. Nå skulle vi reise til Jan Mayen og tjene penger for å
kjøpe oss hus når vi kommer ned igjen.
Etter et halvt år med masse opplevelser var engasjementet over og vi returnerte
til Bergen for å se oss om etter et sted å bo. Litt penger hadde vi spart opp
og utrolig fort fant vi et sted hvor vi har flyttet inn.
Jeg er født i 1954 i Tromsø og begynner nå å bli voksen, jeg har derfor begynt å tenke på lengre sikt enn før. Jeg er skilt og har to sønner fra det ekteskapet, Anders og Eirik. Anders er flyttet til Trondheim der han utdanner seg til førskolelærer. Eirik har kommet hjem fra Frankrike og bor sammen med broren i Trondheim også han er i gang med videreutdannelse, han satser på å bli lege.
Jeg bor sammen med Inga. Vi har bodd sammen i flere år allerede og vi trives
med det. Den fritiden vi har til rådighet om sommeren har vi gjerne tilbrakt i
kano, enten i Nordmarka eller i Halden-området.
Nå er vi begynt å lete oss fram til padleområder på Vestlandet, der finnes i
alle fall fine fjorder å utforske. Hittil har vi vært en tur på Holsnøy og
padlet i Storavatnet. Det er et ypperlig padlevann for vårt bruk, i tillegg har
vi oppdaget padlelandet Lindås og har fått tips om at Os har mange
muligheter... se opp for trollmannen fra Oz, sies det.
Sommeren 2003 kjøpte vi oss en Bella skjærgårdsjeep på spleis sammen med Ove, en av Ingas brødre. Helt ideelt å ha noen å dele utgiftene med. Og i og med at jeg er litt glad i å skru samtidig som jeg ikke finner noen særlig glede i å mekke på nye biler, kjøpte jeg meg en gammel veteran av en Land Rover også. Det er en Serie IIA, 88", 66-modell. Kjekk bil, koser meg for hver km jeg kjører med den. Diesel er det forresten...
Ellers så maler vi litt eller tar oss en tur i nabolaget for å strekke på bena. Inga maler på tredetaljer. For eksempel på sleiver, kurver, serveringsbrett og lignende. Jeg maler bilder i olje, akryl, akvarell eller pastell.
Og jeg må innrømme at jeg tilbringer en del tid ved PC-en. Det vil si jeg er ikke så forferdelig opphengt i den som jeg var tidligere da jeg strevde med Linux osv. Nå er det mest bildebehandling etter at jeg kjøpte meg et digitalkamera mens jeg var på Jan Mayen. Så surfer jeg litt og holder kontakt med venner og kjente via Messenger, ICQ eller mail